Når to forskjellige verdener møtes

child-1429190_1280

Jeg hadde en vidunderlig opplevelse på matbutikken i går. Det var i kassakøen, på lørdag klokken 14, at verden til en gjeng stressede voksne møtte verden til en 5-åring. En veldig tydelig 5-åring som vil gjøre ting i sitt tempo, og ikke nødvendigvis hoppe når andre sier hopp. Han sto og skulle betale for lørdaggodteriet, med sine egne penger. Faren hans var sammen med han. Han hadde mange fine mynter som han selv ville legge i myntbeholderen i kassa. Det var med stolthet han åpnet en brun liten pung med myntene i, og tok ut en av dem.

Men så ble han litt usikker på om det var den rette mynten, og ble stående og tvile. Det tok ca. 2 sekunder før maska til både kassadamen, og de voksne bak i køen, ble stram. Det merket nok faren, for han tok mynten ut av hånda til gutten og la den på for han. Det syns ikke gutten noe om, og nå var det hans tur til å bli stram i maska. For det han hadde gledet seg mest av alt til, var å putte den mynten i beholderen. Og nå var den borte! Han ville ha den igjen, så han selv kunne legge den i.

De voksne ville at han skulle legge resten av myntene i, men han nektet! Han ville ha ut den første og legge på alle selv! Det var vel omtrent her at både kassadamen og de andre voksne begynte å bli vill i blikket. Tenk å bruke både sekunder og minutter av deres dyrebare stressede hverdag! På en lørdag klokken 14!

Faren gjorde sitt beste for å forhandle med gutten, men det var for sent. Den viktige første mynten var borte. Det endte med at faren satte på alle myntene, mot guttens vilje. Da nektet gutten å flytte seg fra myntbeholderen også etter de var ferdig med betaling. Køen av voksne presset seg forbi han, med mer enn et snev av irritasjon. Før faren etter hvert strakk ut en hånd til gutten, og de ble enige om at gutten skulle fortelle hva som var så viktig for han, som far ikke hadde lyttet til.

Jeg sto og humret inni meg av de voksnes stive blikk. Jeg kjente på stor beundring for hvordan barnet var tro mot seg selv, og gjorde sitt beste for å rette opp i en situasjon som var viktig for han, og som han ikke fikk gjennomføre slik han selv ønsket, og som absolutt var innenfor rimelighetens grenser. En situasjon der han ikke fikk være barnet som skal betale, men ble slukt av stressa voksnes hverdag, der autopiloten rår. Der man går glipp av det vakre i øyeblikk som dette.

Far og sønn ble enige om at neste gang skulle det bli annerledes. Neste gang skal 5-åringen få være barnet som skal betale, med pappa ved sin side.

Barn som utdanner seg selv.

I forbindelse med Altaposten sin artikkel om at vi tar barna ut av skolen, uttaler lærer og pedagog Marta Straume: «Norsk skole er i stor grad oppbevaring. Forskning viser at av alt det et barn lærer frem til det blir voksent, er det svært lite av det de lærer i skolen.»

Så hvorfor ikke organisere skolen slik at den fungerer mer som det virkelige liv? Du har sikkert sett hvordan små barn er født til å forske på verden. Gjennom intens lek finner de sine svar. De er allerede forskere, de trenger ikke utdanne seg til å bli det.

Tenk for et herlig liv å beholde nysgjerrigheten og utforskertrangen fordi du er vokst opp med at læring er morsomt og givende. Ikke noe du må gjøre fordi andre har bestemt at du må gjøre det. Jeg snakker med mange barn som uttaler at de ikke liker å lære. Det er fordi de knytter læring til noe negativt de må gjøre, og som de ikke har lyst til. Altså det som skjer store deler av tiden i den tradisjonelle skolen. Disse barna forbinder ikke lek med læring, selv om det er da de lærer aller mest. Hvis du tenker over hva du har lært mest av i livet, og hvilken læring som du kjenner har vært verdifull, så er jeg ganske sikker på at det ikke er å kunne mest mulig i et fag.

Den tradisjonelle skolen er bygd opp som en slags fabrikk der alle skal gjennom samme pensum på samme tid med barn i samme alder, uavhengig av hva barnet interesserer seg for, hvilket ståsted barnet har eller hvilket nivå barnet er på. I den tradisjonelle skolen tror man også at voksne vet best hva barn bør lære.

Det finnes alternative skoler i verden. Jeg er tilhenger av unschooling-prinsippet. Der styrer barnet selv læringen. Det er likevel ikke slik at de voksne er fraværende i barnets læringsarena. For akkurat som i den virkelige verden er de voksne der for å hjelpe og legge til rette. Bare på en annen måte enn i skolesystemet. Barnet følger egne interesser og barnet får mulighet til å prøve og feile uten at voksne instruerer de på forhånd hvordan ting skal gjøres for at det blir rett. Så barnet må lære seg å kjenne etter hva som er viktig for det og ta valg om hva det ønsker å bruke tiden sin på. Fordi ingen voksne har bestemt det på forhånd. De lærer å feile, og hvordan gå videre. Barna får lov til å utforske et vidt spekter av interessefelt, når de selv ønsker å utforske de, og på den måten har de et mye bedre grunnlag for å bli kjent med seg selv og velge sin vei videre.

De voksne presser aldri barnet ut i en læringssituasjon de ikke ønsker. Hvis barnet ikke viser interesse for å lese så er det ingen som står over det og sier at «nå er du 6 år det er da alle barn skal lære seg å lese». Det er tillit til at barnet lærer disse ferdighetene når barnet er klar.

I vår hjemmeskole kan vi ikke følge unschooling-prinsippet hele tiden, fordi det ikke er lov i Norge. I Norge er det fastsatt hvilket pensum elevene skal gjennom. Så vi bruker tid på pensum, og resten av tiden får barna styre læringen selv. Og plutselig har de selv valgt å utforske det som står på pensumplan. Det er ingen tvil om at det er når barna driver prosessen selv, at vi opplever mest bevegelse, glede, engasjement, lek og aller aller mest læring.

20160909_121928
Læring gjennom lek