Når to forskjellige verdener møtes

child-1429190_1280

Jeg hadde en vidunderlig opplevelse på matbutikken i går. Det var i kassakøen, på lørdag klokken 14, at verden til en gjeng stressede voksne møtte verden til en 5-åring. En veldig tydelig 5-åring som vil gjøre ting i sitt tempo, og ikke nødvendigvis hoppe når andre sier hopp. Han sto og skulle betale for lørdaggodteriet, med sine egne penger. Faren hans var sammen med han. Han hadde mange fine mynter som han selv ville legge i myntbeholderen i kassa. Det var med stolthet han åpnet en brun liten pung med myntene i, og tok ut en av dem.

Men så ble han litt usikker på om det var den rette mynten, og ble stående og tvile. Det tok ca. 2 sekunder før maska til både kassadamen, og de voksne bak i køen, ble stram. Det merket nok faren, for han tok mynten ut av hånda til gutten og la den på for han. Det syns ikke gutten noe om, og nå var det hans tur til å bli stram i maska. For det han hadde gledet seg mest av alt til, var å putte den mynten i beholderen. Og nå var den borte! Han ville ha den igjen, så han selv kunne legge den i.

De voksne ville at han skulle legge resten av myntene i, men han nektet! Han ville ha ut den første og legge på alle selv! Det var vel omtrent her at både kassadamen og de andre voksne begynte å bli vill i blikket. Tenk å bruke både sekunder og minutter av deres dyrebare stressede hverdag! På en lørdag klokken 14!

Faren gjorde sitt beste for å forhandle med gutten, men det var for sent. Den viktige første mynten var borte. Det endte med at faren satte på alle myntene, mot guttens vilje. Da nektet gutten å flytte seg fra myntbeholderen også etter de var ferdig med betaling. Køen av voksne presset seg forbi han, med mer enn et snev av irritasjon. Før faren etter hvert strakk ut en hånd til gutten, og de ble enige om at gutten skulle fortelle hva som var så viktig for han, som far ikke hadde lyttet til.

Jeg sto og humret inni meg av de voksnes stive blikk. Jeg kjente på stor beundring for hvordan barnet var tro mot seg selv, og gjorde sitt beste for å rette opp i en situasjon som var viktig for han, og som han ikke fikk gjennomføre slik han selv ønsket, og som absolutt var innenfor rimelighetens grenser. En situasjon der han ikke fikk være barnet som skal betale, men ble slukt av stressa voksnes hverdag, der autopiloten rår. Der man går glipp av det vakre i øyeblikk som dette.

Far og sønn ble enige om at neste gang skulle det bli annerledes. Neste gang skal 5-åringen få være barnet som skal betale, med pappa ved sin side.

Ønsker du deg trygge, glade barn? Dette kan være et sted å begynne.

three-1325106_1280

Viktigheten av fri lek for barnet er i dag underbygget av en solid mengde forskning. Fri lek betyr at barnet kan leke, alene eller sammen med andre, uten voksne som styrer leken eller bryter inn i leken. Det betyr for eksempel at å lære matte i barnehagen gjennom lek som voksne styrer, ikke er fri lek. Mens å spille en fotballkamp, som barna organiserer selv uten voksne, er fri lek.

Tallenes tale er klare. Fra 50-tallet og fram til i dag så er det en kraftig reduksjon i mengden fri lek for barn. Samtidig øker antallet barn og unge med blant annet angst- og depresjonssymptomer. Vi har skapt et samfunn der barnets frihet står på spill. Skoledagen er lengere, det er mer lekser, det er mer voksenstyrt aktivitet i barnehagen og på fritiden, og foreldre har mer kontroll på barna.

Barn trenger frihet for å utvikle seg. Gjennom den frie leken lærer barn å få og beholde venner, å overvinne frykt, løse problemer, de lærer hva de trenger for å ha det bra og hva andre trenger for at de skal ha det bra. De lærer å stole på seg selv og ta ledelsen i eget liv. For at barn skal få denne muligheten trenger vi voksne å slippe barna fri. Tørre å slippe de ut av synet, tørre å la de ordne opp selv, tørre å la barnet ta ansvar og tenke selv.

Ikke minst trenger vi å styre kjeften mer i retning av å faktisk holde kjeft. Har du noen gang lagt merke til hvor ofte du plumser ut med formaninger og velmente advarsler? «Pass på så du ikke faller ned», «Det er farlig å gå ut med lite klær, du kan bli syk», «Ikke løp på asfalten, du kan slå deg», «gjør sånn», «ikke gjør sånn», «hvorfor gjorde du det». Listen kan fortsette i det uendelige. Gjennom kontinuerlig tilbakemelding fra voksne, både på skolen og hjemme, fratar vi barnet mye av muligheten til å lære å stole på seg selv. De lærer at når du gjør noe bra så får du positive tilbakemeldinger. Så hvis du gjør noe og ikke får positive tilbakemeldinger, så kan det vel neppe være bra nok? Barn i dag vet alt om viktigheten av å vise hva de kan prestere gjennom testing og organisert aktivitet, og få en tilbakemelding på om de presterer i tråd med det de voksne syns er bra nok.

Vi trenger å skape arenaer for barn og unge som gir dem muligheten til å leke fritt, uten voksne som styrer aktiviteten. Arenaer der det er tilgang på ulike aktiviteter, og der barn kan treffes på tvers av alder. Det vil gi rom for mangfoldet, og større mulighet for å følge egne interesser. Et rom for å bli kjent med seg selv som menneske, og lære om den virkelige verden gjennom fri lek. På den måten kan barnet gå styrket inn i voksenlivet med mer kunnskap om seg selv, om verden og om hva det ønsker å bruke sitt liv til.