Når to forskjellige verdener møtes

child-1429190_1280

Jeg hadde en vidunderlig opplevelse på matbutikken i går. Det var i kassakøen, på lørdag klokken 14, at verden til en gjeng stressede voksne møtte verden til en 5-åring. En veldig tydelig 5-åring som vil gjøre ting i sitt tempo, og ikke nødvendigvis hoppe når andre sier hopp. Han sto og skulle betale for lørdaggodteriet, med sine egne penger. Faren hans var sammen med han. Han hadde mange fine mynter som han selv ville legge i myntbeholderen i kassa. Det var med stolthet han åpnet en brun liten pung med myntene i, og tok ut en av dem.

Men så ble han litt usikker på om det var den rette mynten, og ble stående og tvile. Det tok ca. 2 sekunder før maska til både kassadamen, og de voksne bak i køen, ble stram. Det merket nok faren, for han tok mynten ut av hånda til gutten og la den på for han. Det syns ikke gutten noe om, og nå var det hans tur til å bli stram i maska. For det han hadde gledet seg mest av alt til, var å putte den mynten i beholderen. Og nå var den borte! Han ville ha den igjen, så han selv kunne legge den i.

De voksne ville at han skulle legge resten av myntene i, men han nektet! Han ville ha ut den første og legge på alle selv! Det var vel omtrent her at både kassadamen og de andre voksne begynte å bli vill i blikket. Tenk å bruke både sekunder og minutter av deres dyrebare stressede hverdag! På en lørdag klokken 14!

Faren gjorde sitt beste for å forhandle med gutten, men det var for sent. Den viktige første mynten var borte. Det endte med at faren satte på alle myntene, mot guttens vilje. Da nektet gutten å flytte seg fra myntbeholderen også etter de var ferdig med betaling. Køen av voksne presset seg forbi han, med mer enn et snev av irritasjon. Før faren etter hvert strakk ut en hånd til gutten, og de ble enige om at gutten skulle fortelle hva som var så viktig for han, som far ikke hadde lyttet til.

Jeg sto og humret inni meg av de voksnes stive blikk. Jeg kjente på stor beundring for hvordan barnet var tro mot seg selv, og gjorde sitt beste for å rette opp i en situasjon som var viktig for han, og som han ikke fikk gjennomføre slik han selv ønsket, og som absolutt var innenfor rimelighetens grenser. En situasjon der han ikke fikk være barnet som skal betale, men ble slukt av stressa voksnes hverdag, der autopiloten rår. Der man går glipp av det vakre i øyeblikk som dette.

Far og sønn ble enige om at neste gang skulle det bli annerledes. Neste gang skal 5-åringen få være barnet som skal betale, med pappa ved sin side.